En blek, spinkel mann sitter på en lang trestokk. Med venstre hånd samler han opp en neve kull fra det utbrente leirbålet, og med den høyre putter han to fingre ned i kullet. Fingertuppene glir sakte over det arrete fjeset hans og etterlater en lang, sort stripe. Han gjentar prosessen tre ganger. Det eneste som står i veien for fingertuppene er en og annen flekk med skjegg. Flere år med krig og kamp har satt sine spor på ham. En kvinne kommer gående og setter seg på huk foran ham, med ryggen til. Mannen tegner på ryggen hennes i samme stil, før han så tegner hele veien rundt. Kvinnen gjengir tjenesten like etter. Et titalls andre menn og kvinner gjør det samme rundt dem. Krigsmalingen vil uten tvil skremme deres fiender. Bål brenner høyt rundt omkring i landsbyen og lyser opp det ellers tåkete fjellpartiet. Høvdingen og hans kone går først ut av landsbyen, tett etterfulgt av beistet, en mann så stor at han knapt nok kan kalles menneskelig. De tre er de eneste som ikke smører seg inn med kullstriper, de er skremmende nok av natur. Den spinkle mannen er kun iført en bukse av reinsdyrskinn. Overkroppen er bar for å vise frem de sorte stripene. Steindolken hans er nyslipt, skapt fra en fin flintknoll. Det ser man på de glatte, bølgete mønstrene i den mørke steinen. De andre er også utstyrt med våpen, men av forskjellige slag. Noen bærer dolker, andre bærer spyd, og noen bærer buer med et dusin piler i en skinnlomme. Spydene er enkle; dolker blir festet fremst på tykke kjepper med tynt tau, laget av surret, våt bark. Pilspissene kan også være laget av flint, men de fleste er av dårligere steinmaterialer. Spissene er formet som en V og plassert fremst på små pinner. I den andre enden blir det festet styrefjærer, for å forbedre treffsikkerheten.
Samtlige krigere er nå ute av landsbyen, stammen er unaturlig stor til her i nord å være. Vanligvis bor ingen på et slikt sted veldig lenge, forholdene er rett og slett for tøffe. Men disse menneskene virker å ha ferdigheter ingen andre besitter. Den sortmalte hæren forlater lyset i landsbyen og glir inn i fjellets nattemørke. De er demonene i fjellet, og selv de sterkeste stammer vet å holde seg unna når disse menneskene er ute på tokt.
Oppe på fjellryggen ser den spinkle mannen ned på en annen landsby. Flammene fra bålene lyser opp kraftig i dette mørket. De sorte kullstripene skjuler så vidt de voldspregede arrene i fjeset hans. Han kjenner spenningsfølelsen i magen nå. Snart skal den andre landsbyen falle.
Natt glir over til morgen. Nede ved landsbyen ligger tåken tett. Man må stå minst hundre skritt ifra for å kunne se den klart. Tåken må være et tegn fra gudene! Det finnes ikke bedre vær å angripe i, for fienden vil ikke se hva som kommer mot dem. Høvdingen, hans kone og det enorme beistet holder seg i bakgrunnen. De vil ikke foreta seg noe før palisaden rundt landsbyen er bristet. Krigerne vet hva de skal gjøre. Hæren går hele veien rundt til den andre siden av landsbyen, bare den spinkle mannen står igjen. Han bøyer seg ned og gjør opp ild til to fakler med de varme gnistene fra to flintbiter. Med de to faklene tent, holder han dem høyt. I skogen fungerer de sorte stripene som kamuflasje, men nå skal de brukes til å sette frykt i motstanderne. Det er nå det gjelder, han skal på denne dagen tjene som avledningsmanøver. Han er villig til å ofre sitt liv for stammen. Med et dypt pust begynner han å gå mot landsbyen. Små skritt blir til lett jogg, før han slipper løs et fryktelig skrik og begynner å spurte av all sin kraft. Landsbyen kommer til syne, og en pil kommer svevende imot ham.